Å gi av seg selv (3)

Vi var alle glade for at Edle hadde kjøpt seg nye blomsterkasser på vei fra jobb i går.

Konrad har sine kjepphester, vi er sjelden enige. Men at han forlot lunsjrommet, satte oss litt ut. Han hadde ikke engang drukket teen sin. Konrad drikker alltid teen sin. Nå stod koppen igjen på bordet, og det var ringer i overflaten etter den barduse oppreisningen.

Så denne tausheten.

Det var hyggelig å høre at Edle hadde funnet så fine, billige blomsterkasser på vei fra jobben i går.

Å gi av seg selv (2)

I dag da jeg kom gående til jobben, så jeg en død fugl på plassen utenfor fakultetet. Den var ganske flat, det var tydelig at flere sykler hadde kjørt over den, men øynene stakk fremdeles litt ut over resten av kroppen. Da jeg først fikk øye på den, var jeg litt i tvil om det egentlig var en fugl, eller om det bare var noe vått, skittent plastsøppel. Men den ene vingen skinte blålig, og de små fjærene helt ytterst på vingetuppen hadde spredd seg lett. Kanskje en undulat, tenkte jeg. Det passet med størrelsen, men det var umulig å vite, for det hadde regnet mye den dagen, og det meste var sølete.

Jeg stoppet ikke opp, bare kastet et kjapt blikk ned på den mens jeg gikk videre. Det er mulig jeg vridde hodet litt ekstra etter at jeg hadde passert, for å forsikre meg om at det faktisk var en fugl. Men jeg stoppet ikke.

Da dagen var over, gikk jeg forbi igjen. Skrotten borte, men den ene vingen lå litt lenger bort. Den hadde sikkert gått helt i oppløsning i løpet av dagen, det hadde vært en lang dag, mange forbipasserende, mye regn. Eller kanskje en katt hadde funnet den? De har god luktesans, og det er mye næring i en liten fugl.

Den kommer sikkert noen til nytte, uansett.

Å gi av seg selv (1)

Jeg vil begynne å gi av meg selv, tenkte jeg. Det er på tide nå. Ikke bare gå rundt og være gåtefull, eller sitte inne i stolen min og stenge andre ute fra huset.

Huset mitt er litt gåtefullt, sies det visst. Litt sånn der at folk lurer på om det EGENTLIG er et hus. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg vet jo at mange folk har bestemte oppfatninger av hvordan hus skal være, se ut, ja, slik er det visst. Det handler vel ikke om fasader, egentlig, men mer om man har gardinene trukket fra eller ikke. Det handler om åpenhet, visstnok.

Selv har jeg persiennene trukket ned store deler av døgnet. Lyset utenfra er for skarpt, klarer ikke å tenke med det inn gjennom vinduene. Så da trekker jeg dem ned og slår på taklyset heller. Om kveldene da trekker jeg dem kanskje opp. Jeg synes det er bedre å ha naturlig mørke inn gjennom vinduene, enn naturlig lys. Det får bli min egen sak, mener nå jeg.


Dette med persiennene er til plage for noen, tror jeg. Det gjør at huset mitt ser litt lukket ut, at den som bor der har noe å skjule. Huset ser kanskje ut som det har solbriller - og folk flest er litt redde for at andre stirrer på dem gjennom mørke glass. Jeg gjør ikke det, da, jeg har ingen interesse av å leke vinduspoliti, jeg synes bare det er selvopptatt av dem å tro at alle andre er opptatt av hva de driver med, og skjønner ikke hvorfor noen skal være så opptatt av hva jeg driver med.

Men en dag bestemte jeg meg for å åpne opp, gi mer av meg selv. Jeg dro opp persiennene på dagtid. Det var helt greit, selv om lyset var en smule skarpt. Det vendte jeg meg for så vidt til, joda. Jeg ryddet også. Ryddet skikkelig, slik jeg aldri har gjort før. Det tar tid, det. Røsket alt ned i esker, for jeg tenkte, ROT, det vil ikke folk mene er en del av en selv. Det er bare noe som kommer i veien, noe man ikke vil vite av. Man skal være litt perfekt for å gi av seg selv. Litt sånn, nå prater vil litt om hva vi liker og ikke liker, og hva vi føler når huset er fint og ryddet.

Men det var tungt å ta rotet. Fjerne papirer og tanker fra gulvene, måke vekk bok-stablene på toppen av hyllene. Konsentrere alt av ord og språk og uttrykk sånn cirka midt i sjiktet. Støvfritt, og sirlig laina opp. Jeg følte selvfølgelig at det skulle bli umulig å gi av meg selv etter dette, at det ikke var noe igjen, men visste jo at det ikke var sånn det fungerte, dette gi av seg selv-konseptet.

Det første som skjer når jeg har børstet smuler og til og med tørket støv av kjøleskapet, er at det ringer på døra. DING DONG. Å, så beleilig, tenker jeg. Nå kan jeg endelig gi av meg selv. Jeg tok av meg forkleet, og gjemte det i kjøkkenskapet, sprang til døra for å åpne.

Hei, vi er fra Jehovas vitner, og vi lurte på om du var interessert i å høre på det glade budskap. Hm. Vanligvis er jeg veldig stygg i munnen mot Jehovas vitner, de er vel kanskje av de få jeg ikke er uklar og kryptisk overfor, men jeg slapp dem inn, smilende, og geleidet dem inn i stuen. Jeg slengte ut noen unnskyldende bemerkninger om at det var litt rotete, det fikk de bare beklage, men litt støv har vi vel alle godt av. Jeg ventet på at de skulle si at det jo slettes ikke var rotete, men det sa det aldri, de bare satte i gang med sin lille tale. Jeg gidder ikke gjengi den, jeg lot til og med være å diskutere med dem, bare tok i mot det de ønsket å gi. Det kan sies mye om Jehovas, men å gi av seg selv, det kan de! Problemet er bare at de ikke har så mange som vi ta i mot. Det er litt dumt, siden de føler at de har så mye viktig å gi verden.

Når de gikk følte jeg meg ikke ærlig klokere. Det var ikke særlig givende, og mens jeg strevde for å holde oppmerksomheten på det de sa, måtte jeg fortrenge mange gode tankerekker som kunne ha vært fruktbare. Men slik er det i verden. Vi går i ring. Det er alltid tilbake til det samme.

Jeg vet ikke om jeg vil la persiennene stå åpne i morra. Jeg klarer ikke tenke med det skarpe lyset.

min tid

Om du våkner opp med et smilende ansikt over deg, irriterende lysstriper som kommer inn i en sprekk mellom gardinene, og lyden av en oppvaskmaskin som durer noe inni helvete, og som irriterer deg sinnsykt, fordi du hater alt som durer og rumler og liksom gjør livet enklere ... Reiser du deg da opp og starter dagen umiddelbart for at den skal gå fortere over? Eller lukker du øynene og lar deg omfavne av smilets dypere dimensjoner, varme av solstrålene, skaper din egen summing i ørene, som overdøver støyen av forenkling?

Jeg tror, når tiden er inne, da skal jeg sørge for å være forberedt. Jeg skal ta meg tid til å tenke over hva dagen bringer, skal bringe. Glemme alle bilder av en kalender som tvinger hver dag inn i en ramme, fører natten som en tynn strek, tiden som aldri planlegges. Jeg vil huske dagene som utstrakte, flytende; ikke som punkter i en tilværelse som nullstilles hvert øyeblikk.

Da blir det lettere favne smilet, det blir lettere å lukke øynene mot lyset, og kanskje jeg trekker ut pluggen så støyen forsvinner.

Lar det bruse av livets natulige forenkling av faktorer.

Verdens ende

Når solen har gått ned, blir alt mørke ett.
Alle minner fra dagen viskes rolig ut til jeg ikke lenger aner grensen mellom klippen jeg sitter på og havet under meg, himmelen over meg.

For horisonten forsvant med dagen, med alle overflødige ord. Nå fins bare lyset fra skipene som fortsetter sin ferd, oppover, til himmelen. Stjernene som lander i havet, seiler mot land.

Jeg legger bort alt fortalt. Henfaller til mørkets
langsomme utveksling av lys mellom hav og himmel.
Det eneste bevegelige stjernebilde.

Her er verdens ende.
Til dagen igjen vekker minnene til liv og kun ordene husker og bevarer. Til dagen igjen tegner opp grensen mellom meg
og verden utenfor.

Meg og verden utenfor.

tidlig sol

tidlig sol
over urørt landskap

snart
skal vi reise oss
fra havet

vike blikket

og knele

på godt og vondt

Vi sitter på hver vår benk. Vi som alltid satte sannheten foran symbolene. Vi som drepte med ord som falt oss for lett. Vi som selv mistet lysten og gleden, fordi ambivalensen i det som ble sagt der ute, var for liten.

På hver vår benk sitter vi. Mater duene med dyrt brød. Smiler til hverandre og og tier. Vi kunne slått av en prat. Latt ordene våre vikle seg inn i hverandre, kjent velbehaget i å vikle seg ut. Men vi er dem som dreper med ord som faller oss for lett. Vi har det i kroppen, og vi trenger det.

Vi kunne gjort enda mer enn å prate. Men det måtte skjedd raskt. For hvert øyeblikk har en berøring i seg, hvert øyeblikk har en frustrasjon, og et sted i mellom dem finnes det som får oss til å føle.

Vi hater det, men vi trenger det.

Den fulle mannen og jorden

Et halvlitersglass som går opp og ned fra bordet
er egentlig et trist syn

Av og til løfter han hodet
på skakke
ser på meg

Den ene hånden rundt glasset

- Det er et kjent faktum at 70 % av jordens overflate er dekket av vann. Hvem vet hvor mye som er fjell, sand, betong og søppel.

Det er også et kjent faktum
at mennesker
på grunn av sin selvsentrering, eksistensielle angst og seksuelle frustrasjon
sørger for at pol-isen blir blandevann i det store havet

Ørkenen vokser
Skogene dør

Hvor mye av jorden består egentlig av jord?

Min venn undrer
hvorfor heter det da

Jorden?

Som et trist syn
går øynene opp
og ned

Ølglasset står ved sin egen skygge

- Det er et kjent faktum at 70% av menneskets overflate består av stein, nervøse rykninger og falske smil.

Under overflaten
er ni tideler av isfjellet klar til å fryse hardere til.

Det er også et kjent faktum
at vi
på grunn av selvsentrering, eksistensiell angst og seksuelle frustrasjon,
sørger for å leve minst mulig.

Ørkenen vokser
Skogene tetnes til
Isfjellet smelter ikke

Tomheten blir

Min venn undrer
er jeg da

et menneske?

De første solstrålene faller på tappekranen.
Han setter seg ned
løfter fingeren mot disken

Vi sitter der
slår av en stille stund
mens skyggen beveger seg langsomt
rundt halvliterne.