min tid

Om du våkner opp med et smilende ansikt over deg, irriterende lysstriper som kommer inn i en sprekk mellom gardinene, og lyden av en oppvaskmaskin som durer noe inni helvete, og som irriterer deg sinnsykt, fordi du hater alt som durer og rumler og liksom gjør livet enklere ... Reiser du deg da opp og starter dagen umiddelbart for at den skal gå fortere over? Eller lukker du øynene og lar deg omfavne av smilets dypere dimensjoner, varme av solstrålene, skaper din egen summing i ørene, som overdøver støyen av forenkling?

Jeg tror, når tiden er inne, da skal jeg sørge for å være forberedt. Jeg skal ta meg tid til å tenke over hva dagen bringer, skal bringe. Glemme alle bilder av en kalender som tvinger hver dag inn i en ramme, fører natten som en tynn strek, tiden som aldri planlegges. Jeg vil huske dagene som utstrakte, flytende; ikke som punkter i en tilværelse som nullstilles hvert øyeblikk.

Da blir det lettere favne smilet, det blir lettere å lukke øynene mot lyset, og kanskje jeg trekker ut pluggen så støyen forsvinner.

Lar det bruse av livets natulige forenkling av faktorer.

Verdens ende

Når solen har gått ned, blir alt mørke ett.
Alle minner fra dagen viskes rolig ut til jeg ikke lenger aner grensen mellom klippen jeg sitter på og havet under meg, himmelen over meg.

For horisonten forsvant med dagen, med alle overflødige ord. Nå fins bare lyset fra skipene som fortsetter sin ferd, oppover, til himmelen. Stjernene som lander i havet, seiler mot land.

Jeg legger bort alt fortalt. Henfaller til mørkets
langsomme utveksling av lys mellom hav og himmel.
Det eneste bevegelige stjernebilde.

Her er verdens ende.
Til dagen igjen vekker minnene til liv og kun ordene husker og bevarer. Til dagen igjen tegner opp grensen mellom meg
og verden utenfor.

Meg og verden utenfor.

tidlig sol

tidlig sol
over urørt landskap

snart
skal vi reise oss
fra havet

vike blikket

og knele

på godt og vondt

Vi sitter på hver vår benk. Vi som alltid satte sannheten foran symbolene. Vi som drepte med ord som falt oss for lett. Vi som selv mistet lysten og gleden, fordi ambivalensen i det som ble sagt der ute, var for liten.

På hver vår benk sitter vi. Mater duene med dyrt brød. Smiler til hverandre og og tier. Vi kunne slått av en prat. Latt ordene våre vikle seg inn i hverandre, kjent velbehaget i å vikle seg ut. Men vi er dem som dreper med ord som faller oss for lett. Vi har det i kroppen, og vi trenger det.

Vi kunne gjort enda mer enn å prate. Men det måtte skjedd raskt. For hvert øyeblikk har en berøring i seg, hvert øyeblikk har en frustrasjon, og et sted i mellom dem finnes det som får oss til å føle.

Vi hater det, men vi trenger det.

Den fulle mannen og jorden

Et halvlitersglass som går opp og ned fra bordet
er egentlig et trist syn

Av og til løfter han hodet
på skakke
ser på meg

Den ene hånden rundt glasset

- Det er et kjent faktum at 70 % av jordens overflate er dekket av vann. Hvem vet hvor mye som er fjell, sand, betong og søppel.

Det er også et kjent faktum
at mennesker
på grunn av sin selvsentrering, eksistensielle angst og seksuelle frustrasjon
sørger for at pol-isen blir blandevann i det store havet

Ørkenen vokser
Skogene dør

Hvor mye av jorden består egentlig av jord?

Min venn undrer
hvorfor heter det da

Jorden?

Som et trist syn
går øynene opp
og ned

Ølglasset står ved sin egen skygge

- Det er et kjent faktum at 70% av menneskets overflate består av stein, nervøse rykninger og falske smil.

Under overflaten
er ni tideler av isfjellet klar til å fryse hardere til.

Det er også et kjent faktum
at vi
på grunn av selvsentrering, eksistensiell angst og seksuelle frustrasjon,
sørger for å leve minst mulig.

Ørkenen vokser
Skogene tetnes til
Isfjellet smelter ikke

Tomheten blir

Min venn undrer
er jeg da

et menneske?

De første solstrålene faller på tappekranen.
Han setter seg ned
løfter fingeren mot disken

Vi sitter der
slår av en stille stund
mens skyggen beveger seg langsomt
rundt halvliterne.