Formel

Jeg fortalte at en gang jeg sto i dusjen, falt det meg inn at å telle dråper i dusjen må være helt umulig. Ikke fordi det er for mange, ikke fordi de kommer for fort eller fordi det aldri vil ta slutt, men fordi man vil få vann i øynene.

Noen syntes tydeligvis at det hørtes ut som en dårlig vits, så jeg gjorde mitt beste for få dem til å skjønne at det ikke var slik det var ment. Men det var ikke vanskelig å se at de fleste av de tilstedeværende aldri hadde tenkt på at det var umulig å telle dråper i dusjen. Ingen av dem var mistenkt for å ha tenkt at det var mulig heller. Ikke snakk om at noen hadde prøvd!

Men når jeg først hadde brakt problemstillingen på banen, var det selvfølgelig en smarting som hevet stemmen.

- Det er jo bare å bruke en formel, ble det påstått.

- Det er jo bare å bruke en formel? Jeg spurte.

- Ja! Han la ut.

- Det du trenger er en formel som ved hjelp informasjon om vanntrykk, vannets hardhet, antall hull i dusjhodet og størrelsen på dem, kan beregne dråpestørrelsen. Så tar du den totale vannmengden og deler den på dråpestørrelsen, og du har, ergo sum: antall dråper!

Formuleringen var overbevisende, selv om han tydelig ikke helt hadde peiling på nøyaktig hvilke variabler som måtte tas med i regnestykket for å beregne dråpestørrelsen. Og hva var det med ergo sum?

Uansett, det var noe tiltalende med dette å bruke en formel, men jeg hevdet, med stor overbevisning, at noe sånt aldri ville være å telle antall dråper, men kun å beregne noe med å ta utgangspunkt i noe som allerede er en abstrakt beregnet størrelse (dråpestørrelsen). Dessuten, la jeg til, og det var kanskje det aller viktigste - en slik formel bare ville overflødiggjøre hele dusjen! Man vil ende opp med, om man bedriver utstrakt anvendelse av formelen, en samling med abstrakte ikke-dusjer som skal representere dusjer som aldri har vært tatt!

Jeg ristet på bestemt på hodet og gjentok meg selv på en ny måte - Det vil ikke være å telle dråper i dusjen! Det vil være å beregne et antall av abstrakte enheter som er faktorer av et visst antall dusjhodevariabler i forhold til en hypotetisk mengde vann i en ikke-eksisterende dusj. Nei, den formelen kan du ha for deg selv!

Han så forbauset på meg, men ble stille. Det var tydelig at han mente at jeg ikke evnet å se potensialet i en slik formel.

Jeg gikk hjem og tok en dusj. Det føltes som en tvangshandling. Jeg så og si måtte ta en dusj for å kvitte meg med tanken på abstrakte dusjer og standarder for vanndråper.

Vannet var deilig og varmt. Jeg lot det renne nedover ansiktet med lukkede øyne. Vannet kjentes varmere idet det rant over øyelokkene. Det slo meg hvor tynn huden er akkurat der.

Men hva var det egentlig med ergo sum?

Snikmorder

Samtalen stopper litt opp etter at du har sagt det. Eller rettere sagt, jeg stopper litt opp etter at du har sagt det. Litt motløs, kanskje, så jeg tar en slurk av ølen og ser ned. Ikke som at jeg ikke kunne ventet noe slikt fra deg, men jeg føler meg allikevel skuffet.

- Det er som med hashshashinerne.

Du sier det med litt feil uttale og ekstra trykk på hasj, og jeg registrerer så alt for godt det avventende, utforskende blikket du sender meg mens du lar resten av setningen henge i lufta. En kunstpause kunne man kalt det. Jeg har faktisk sett det før. Dessverre.

Ikke du også, tenker jeg bare og himler med øynene uten at du ser det. Ikke har vi snakket om hasj, ikke har vi snakket om snikmordere, ikke har vi nevnt tempelriddere, men allikevel klarer du å snike inn en slik replikk, og attpåtil forventer du nå at du skal få bruke tiden min på å forklare meg grunnen til at du nevner det. Jeg vet nemlig hva det innebærer for deg, for du uttaler det med h, og ekstra vekt på hasj. Jeg vet øyeblikkelig at du har lest en av de mange bøkene om tempelriddere og den hellige gral som har kommet ut de siste årene, jeg vet at i likhet med forfatterne synes du at detaljer om hashshashinerne representerer en form for fascinerende kunnskap som du liker å legge ut om når du gjerne vil fremme din posisjon. Jeg har også lest disse bøkene, og ja, jeg vet, jeg har sett det nevnt i hver eneste en av dem, og kan fremdeles ikke skjønne hvorfor forfatterne alltid må bruke plass på å fortelle om sammenhengen mellom hasj, assasinere og det engelske ordet for snikmorder. Uansett hva det er - det må være fryktelig smittsomt.

Så du er en av dem, tenker jeg. En av dem som ved anledning sikkert liker å fortelle og frydes over opplysningen om inutitenes hundretalls av ord for snø. En av dem som vil reagere når jeg sier at dette er en myte, at det fins bare to ord for snø, og at det undrer meg at du som er norsk synes det er fascinerende med mange ord for snø. Kanskje er du en av de som tenker over det etterpå, men sannsynligvis vil du bare fortsette å bruke det som en replikk for å feste din posisjon i en annen ølvennlig sammenheng, eller hasjvennlig for den del. Ja, kanskje til og med snøvennlig.

Men jeg vet. Jeg samler også på unyttig kunnskap. Jeg vet at på et språk i Indonesia heter ryggsekk ransel, og motorbåt motorbat. Men jeg vet også at dette ikke er noe mer merkelig enn at anorakk på norsk heter anorakk og layout heter layout. Jeg vet til og med at ordet bag er et lånord fra engelsk, men også at det lenge før det ble lånt inn fra engelsk, ble lånt fra norrønt til engelsk, i likhet med nesten 2,5% av det engelske ordforrådet. Jeg vet dessuten at det finnes en øy med ekstra høye fødselsrater på tvekjønnede, mennesker som skifter kjønn når de kommer i puberteten, og at dette samfunnet har et tredelt kjønnsbegrep. Jeg vet at fostre er hårete vesner, og at håret kalles lanugo. Jeg liker det ordet, men bruker det sjelden.

Jeg vet om assasinerne, men jeg foretrekker å kalle dem nettopp det, for hva er vel poenget med å bruke et engelsk ord når det er så tydelig at man bare gjør det for å fremheve at man vet at det er en sammenheng mellom hasj og et ord for snikmorder? Det var tross alt mer med assasinernes eksistens enn å skape ord.

Så du vil fremstå. Jeg tror ikke jeg kan gå med på det. Kunstpausen din viser at du brenner for å vise meg noe. Jeg kan ikke tillate noe sånt. Mens du smågliser, avventer og utforsker, tar jeg en stor slurk av ølen, ser ned stille mens jeg jobber med å tørke vekk mitt eget avslørende glis. Så løfter jeg hodet og spør:

- Vet du forresten hvor mange ord for hasj assasinerne hadde?

mens vi venter

Slik det ser ut nå, har jeg kutta kontakten med alle. Ikke på noe sutrete eller abnormal einstøingaktig måte, men diskré og rolig, slik at folk tar seg nær av det på grensen til en innbildt selvinnsikt, og tier om det. Det er ofte det enkleste.

Det er en uke siden jeg fikk den siste smsen til nå, og det hadde da kommet til et punkt hvor det var enkelt å la være å svare. I starten var det litt verre, jeg følte et visst samvittighetsgnag, men det gikk snart over i en mer aggressiv fase, hvor jeg besvarte noen meldinger og kontaktforsøk med småstikkende, men allikevel diffuse, spydigheter. Men jeg fant fort ut at det enkleste var å bare være stille.

Hvorfor? Jeg aner ikke hvorfor, og holder meg nå til at det er nettopp derfor. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke orker kontakt mer, og etter å ha rasjonalisert i ukesvis rundt dette hvorfor, som jo i bunn og grunn ikke er mitt anliggende men andres, kom jeg frem til at rasjonaliseringene bare er analyser og ord som ikke er verdt å bruke tid på. Det enkle svaret er rett og slett: Jeg føler bare ikke for det. Men prøv å si det til dem, og da har du det gående i det endeløse vide og breie, og det er nettopp det jeg ikke ønsker - det vide og det breie. Jeg heller mer og mer mot å se på språket vårt som fullstendig ødelagt av det vide og det breie. Det som mangler er selvfølgelig det dype, tenker jeg - men sannsynligvis er det bare en av de siste, sterke rasjonaliseringene som henger igjen, og den gir nok etter ganske snart.

Slik det ser ut nå, skal jeg forholde meg til språket og ting rundt meg som et punkt. Verken det jeg gjør eller sier skal skli ut i det vide eller det breie, det dype eller spørre seg hvorfor.

Per i dag begynner jeg hver dag med en stor kopp sterk, steamet kaffe som jeg rører rundt og rundt i til det blir en fin liten virvel som beveger seg rundt og nedover til ett punkt, som en skypumpe. Jeg mener at dette er et symbol på en utgang, et tilfluktsrom, men vet at det er analysen og ordene som prøver seg igjen. og hver gang jeg tenker slike dype, vide eller breie tanker, må jeg drikke den sterke kaffen på styrten. Det er nødvendig. Før eller siden vil trangen til å tenke symboler, analyse eller rasjonalisere forsvinne. Fjern det vide og det breie - og det dype er ikke lenger dypt, men ett punkt, og en glemsel om at det ikke noen gang har vært noe bredt, vidt eller dypt.

Nå venter jeg bare.