mens vi venter

Slik det ser ut nå, har jeg kutta kontakten med alle. Ikke på noe sutrete eller abnormal einstøingaktig måte, men diskré og rolig, slik at folk tar seg nær av det på grensen til en innbildt selvinnsikt, og tier om det. Det er ofte det enkleste.

Det er en uke siden jeg fikk den siste smsen til nå, og det hadde da kommet til et punkt hvor det var enkelt å la være å svare. I starten var det litt verre, jeg følte et visst samvittighetsgnag, men det gikk snart over i en mer aggressiv fase, hvor jeg besvarte noen meldinger og kontaktforsøk med småstikkende, men allikevel diffuse, spydigheter. Men jeg fant fort ut at det enkleste var å bare være stille.

Hvorfor? Jeg aner ikke hvorfor, og holder meg nå til at det er nettopp derfor. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke orker kontakt mer, og etter å ha rasjonalisert i ukesvis rundt dette hvorfor, som jo i bunn og grunn ikke er mitt anliggende men andres, kom jeg frem til at rasjonaliseringene bare er analyser og ord som ikke er verdt å bruke tid på. Det enkle svaret er rett og slett: Jeg føler bare ikke for det. Men prøv å si det til dem, og da har du det gående i det endeløse vide og breie, og det er nettopp det jeg ikke ønsker - det vide og det breie. Jeg heller mer og mer mot å se på språket vårt som fullstendig ødelagt av det vide og det breie. Det som mangler er selvfølgelig det dype, tenker jeg - men sannsynligvis er det bare en av de siste, sterke rasjonaliseringene som henger igjen, og den gir nok etter ganske snart.

Slik det ser ut nå, skal jeg forholde meg til språket og ting rundt meg som et punkt. Verken det jeg gjør eller sier skal skli ut i det vide eller det breie, det dype eller spørre seg hvorfor.

Per i dag begynner jeg hver dag med en stor kopp sterk, steamet kaffe som jeg rører rundt og rundt i til det blir en fin liten virvel som beveger seg rundt og nedover til ett punkt, som en skypumpe. Jeg mener at dette er et symbol på en utgang, et tilfluktsrom, men vet at det er analysen og ordene som prøver seg igjen. og hver gang jeg tenker slike dype, vide eller breie tanker, må jeg drikke den sterke kaffen på styrten. Det er nødvendig. Før eller siden vil trangen til å tenke symboler, analyse eller rasjonalisere forsvinne. Fjern det vide og det breie - og det dype er ikke lenger dypt, men ett punkt, og en glemsel om at det ikke noen gang har vært noe bredt, vidt eller dypt.

Nå venter jeg bare.