Å gi av seg selv (2)

I dag da jeg kom gående til jobben, så jeg en død fugl på plassen utenfor fakultetet. Den var ganske flat, det var tydelig at flere sykler hadde kjørt over den, men øynene stakk fremdeles litt ut over resten av kroppen. Da jeg først fikk øye på den, var jeg litt i tvil om det egentlig var en fugl, eller om det bare var noe vått, skittent plastsøppel. Men den ene vingen skinte blålig, og de små fjærene helt ytterst på vingetuppen hadde spredd seg lett. Kanskje en undulat, tenkte jeg. Det passet med størrelsen, men det var umulig å vite, for det hadde regnet mye den dagen, og det meste var sølete.

Jeg stoppet ikke opp, bare kastet et kjapt blikk ned på den mens jeg gikk videre. Det er mulig jeg vridde hodet litt ekstra etter at jeg hadde passert, for å forsikre meg om at det faktisk var en fugl. Men jeg stoppet ikke.

Da dagen var over, gikk jeg forbi igjen. Skrotten borte, men den ene vingen lå litt lenger bort. Den hadde sikkert gått helt i oppløsning i løpet av dagen, det hadde vært en lang dag, mange forbipasserende, mye regn. Eller kanskje en katt hadde funnet den? De har god luktesans, og det er mye næring i en liten fugl.

Den kommer sikkert noen til nytte, uansett.