Å gi av seg selv (1)

Jeg vil begynne å gi av meg selv, tenkte jeg. Det er på tide nå. Ikke bare gå rundt og være gåtefull, eller sitte inne i stolen min og stenge andre ute fra huset.

Huset mitt er litt gåtefullt, sies det visst. Litt sånn der at folk lurer på om det EGENTLIG er et hus. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg vet jo at mange folk har bestemte oppfatninger av hvordan hus skal være, se ut, ja, slik er det visst. Det handler vel ikke om fasader, egentlig, men mer om man har gardinene trukket fra eller ikke. Det handler om åpenhet, visstnok.

Selv har jeg persiennene trukket ned store deler av døgnet. Lyset utenfra er for skarpt, klarer ikke å tenke med det inn gjennom vinduene. Så da trekker jeg dem ned og slår på taklyset heller. Om kveldene da trekker jeg dem kanskje opp. Jeg synes det er bedre å ha naturlig mørke inn gjennom vinduene, enn naturlig lys. Det får bli min egen sak, mener nå jeg.


Dette med persiennene er til plage for noen, tror jeg. Det gjør at huset mitt ser litt lukket ut, at den som bor der har noe å skjule. Huset ser kanskje ut som det har solbriller - og folk flest er litt redde for at andre stirrer på dem gjennom mørke glass. Jeg gjør ikke det, da, jeg har ingen interesse av å leke vinduspoliti, jeg synes bare det er selvopptatt av dem å tro at alle andre er opptatt av hva de driver med, og skjønner ikke hvorfor noen skal være så opptatt av hva jeg driver med.

Men en dag bestemte jeg meg for å åpne opp, gi mer av meg selv. Jeg dro opp persiennene på dagtid. Det var helt greit, selv om lyset var en smule skarpt. Det vendte jeg meg for så vidt til, joda. Jeg ryddet også. Ryddet skikkelig, slik jeg aldri har gjort før. Det tar tid, det. Røsket alt ned i esker, for jeg tenkte, ROT, det vil ikke folk mene er en del av en selv. Det er bare noe som kommer i veien, noe man ikke vil vite av. Man skal være litt perfekt for å gi av seg selv. Litt sånn, nå prater vil litt om hva vi liker og ikke liker, og hva vi føler når huset er fint og ryddet.

Men det var tungt å ta rotet. Fjerne papirer og tanker fra gulvene, måke vekk bok-stablene på toppen av hyllene. Konsentrere alt av ord og språk og uttrykk sånn cirka midt i sjiktet. Støvfritt, og sirlig laina opp. Jeg følte selvfølgelig at det skulle bli umulig å gi av meg selv etter dette, at det ikke var noe igjen, men visste jo at det ikke var sånn det fungerte, dette gi av seg selv-konseptet.

Det første som skjer når jeg har børstet smuler og til og med tørket støv av kjøleskapet, er at det ringer på døra. DING DONG. Å, så beleilig, tenker jeg. Nå kan jeg endelig gi av meg selv. Jeg tok av meg forkleet, og gjemte det i kjøkkenskapet, sprang til døra for å åpne.

Hei, vi er fra Jehovas vitner, og vi lurte på om du var interessert i å høre på det glade budskap. Hm. Vanligvis er jeg veldig stygg i munnen mot Jehovas vitner, de er vel kanskje av de få jeg ikke er uklar og kryptisk overfor, men jeg slapp dem inn, smilende, og geleidet dem inn i stuen. Jeg slengte ut noen unnskyldende bemerkninger om at det var litt rotete, det fikk de bare beklage, men litt støv har vi vel alle godt av. Jeg ventet på at de skulle si at det jo slettes ikke var rotete, men det sa det aldri, de bare satte i gang med sin lille tale. Jeg gidder ikke gjengi den, jeg lot til og med være å diskutere med dem, bare tok i mot det de ønsket å gi. Det kan sies mye om Jehovas, men å gi av seg selv, det kan de! Problemet er bare at de ikke har så mange som vi ta i mot. Det er litt dumt, siden de føler at de har så mye viktig å gi verden.

Når de gikk følte jeg meg ikke ærlig klokere. Det var ikke særlig givende, og mens jeg strevde for å holde oppmerksomheten på det de sa, måtte jeg fortrenge mange gode tankerekker som kunne ha vært fruktbare. Men slik er det i verden. Vi går i ring. Det er alltid tilbake til det samme.

Jeg vet ikke om jeg vil la persiennene stå åpne i morra. Jeg klarer ikke tenke med det skarpe lyset.