Phaistos

I taushet,
mens verden børster støv
av gamle språk,

dechiffrerer
vår kjærlighets atomer
kodene ingen kan knekke.

Tanke

Lys og mørke har eksistert. Dette er vesentlig for ytringsøyeblikket. I mørket føler jeg meg frem med fingrene. I lyset er ingenting som før.

Hva kan jeg si?

Jeg kan lukke øyne og hender og plassere meg et sted mellom fortid og her. Tenke meg inn i intensjoner og hypoteser som møtes i et hjørne jeg kaller fremtid.

Jeg kan lukke munnen, og likevel puste. Men hva kan jeg si?

Fjordlandskap

Bevegelsen er elementær:

Følge en strek
fra prikk til prikk med nevene
kilt inn mellom mosegrodde koter
og tåkelagte ekvidistanser.

Inn og ut er det selvsagte,
men kjenner du det skarpe, rispende,
og hører du floa viske
ut vadestedet?

I livet

Han har vært der.
Hardt og brutalt, og her sitter jeg.


Katastrofen går sin gang som faktum.
Han er der gang på gang, og her er jeg.


I mitt stille sinn er også jeg der, jeg
skrever over lik og falne lyktestolper,
flakker dit og hit og mellom Døden
og et liv jeg ikke lenger ønsker for meg selv.


Forsøker hardt å skreve over,
men tråkker likevel på tærne til de døde.

.

Kaleidoskop

Du må ikke ta inn disse øyeblikkene.

De kommer til deg som prikker, stjerner,

streker og fornemmelser,

men ikke!

Du må ikke lukte på blomster som ingen andre ser.

.

Formørkelse

Et ord kan gjøre hele forskjellen.
Hele sjøveien til India og tilbake,

og alle Hannibals elefanter oppover Alpene og ned igjen.

Men jeg dveler til jeg vet at jeg har sett

en stjerne bøye strålen av for solen.

Uro

Om du noen gang trodde verden var en annen enn før, tar du feil.

Selv om gudene du har glemt, kun er med deg i vinden.

Selv om du ikke lenger vet navnet på stjernene du navigerer etter,

og selv om fingrene dine reiser raskere over verdenshavene

enn noensinne,

er du både antropomorf, nordstjerne og tidevannet på samme tid

når du drar.

Du tar feil,

og jeg er pyramidene, den kinesiske mur,

Babylons hengende haver.

.

Sukkulent

Det er et spørsmål om overbevisning.

*

Tomme trær som lover

vår og sommer.

Tørre strender som sier

færre sandslott.

*

Jeg har forandret mening idet

du trekker pusten.

.

Kraftpunktpresentasjon

Jeg ville sagt at det er lett å si. Så lenge øynene dine faller på en tekst et sted litt over beltestedet, men langt fra meg. Så lenge punktene dine faller som kuler og danner en lett vertikal linje som peker mot gulvet, og ikke perforerer mine vitale organer.

Jeg regner med det kun er en godt betalt autoritet som kan spre vingene sine utover de fortapte, nyfødte sjelene på denne måten. Men et sted stikker du kniven i din egen rygg og vrir inn at de vet mer. Vet mer. Enn du rekker å vite.

.

Definert

som et frøs tilfeldige eksistens
i en brosteinssprekk

som himmelen langt over hustak
og kirkespir

.

Gyldig øyeblikk

det falt en bemerkning om tid

ens dimensjon
bøyer av
strømmer videre

og melkeveien snor seg over tjernet

.

Formel

Jeg fortalte at en gang jeg sto i dusjen, falt det meg inn at å telle dråper i dusjen må være helt umulig. Ikke fordi det er for mange, ikke fordi de kommer for fort eller fordi det aldri vil ta slutt, men fordi man vil få vann i øynene.

Noen syntes tydeligvis at det hørtes ut som en dårlig vits, så jeg gjorde mitt beste for få dem til å skjønne at det ikke var slik det var ment. Men det var ikke vanskelig å se at de fleste av de tilstedeværende aldri hadde tenkt på at det var umulig å telle dråper i dusjen. Ingen av dem var mistenkt for å ha tenkt at det var mulig heller. Ikke snakk om at noen hadde prøvd!

Men når jeg først hadde brakt problemstillingen på banen, var det selvfølgelig en smarting som hevet stemmen.

- Det er jo bare å bruke en formel, ble det påstått.

- Det er jo bare å bruke en formel? Jeg spurte.

- Ja! Han la ut.

- Det du trenger er en formel som ved hjelp informasjon om vanntrykk, vannets hardhet, antall hull i dusjhodet og størrelsen på dem, kan beregne dråpestørrelsen. Så tar du den totale vannmengden og deler den på dråpestørrelsen, og du har, ergo sum: antall dråper!

Formuleringen var overbevisende, selv om han tydelig ikke helt hadde peiling på nøyaktig hvilke variabler som måtte tas med i regnestykket for å beregne dråpestørrelsen. Og hva var det med ergo sum?

Uansett, det var noe tiltalende med dette å bruke en formel, men jeg hevdet, med stor overbevisning, at noe sånt aldri ville være å telle antall dråper, men kun å beregne noe med å ta utgangspunkt i noe som allerede er en abstrakt beregnet størrelse (dråpestørrelsen). Dessuten, la jeg til, og det var kanskje det aller viktigste - en slik formel bare ville overflødiggjøre hele dusjen! Man vil ende opp med, om man bedriver utstrakt anvendelse av formelen, en samling med abstrakte ikke-dusjer som skal representere dusjer som aldri har vært tatt!

Jeg ristet på bestemt på hodet og gjentok meg selv på en ny måte - Det vil ikke være å telle dråper i dusjen! Det vil være å beregne et antall av abstrakte enheter som er faktorer av et visst antall dusjhodevariabler i forhold til en hypotetisk mengde vann i en ikke-eksisterende dusj. Nei, den formelen kan du ha for deg selv!

Han så forbauset på meg, men ble stille. Det var tydelig at han mente at jeg ikke evnet å se potensialet i en slik formel.

Jeg gikk hjem og tok en dusj. Det føltes som en tvangshandling. Jeg så og si måtte ta en dusj for å kvitte meg med tanken på abstrakte dusjer og standarder for vanndråper.

Vannet var deilig og varmt. Jeg lot det renne nedover ansiktet med lukkede øyne. Vannet kjentes varmere idet det rant over øyelokkene. Det slo meg hvor tynn huden er akkurat der.

Men hva var det egentlig med ergo sum?

Snikmorder

Samtalen stopper litt opp etter at du har sagt det. Eller rettere sagt, jeg stopper litt opp etter at du har sagt det. Litt motløs, kanskje, så jeg tar en slurk av ølen og ser ned. Ikke som at jeg ikke kunne ventet noe slikt fra deg, men jeg føler meg allikevel skuffet.

- Det er som med hashshashinerne.

Du sier det med litt feil uttale og ekstra trykk på hasj, og jeg registrerer så alt for godt det avventende, utforskende blikket du sender meg mens du lar resten av setningen henge i lufta. En kunstpause kunne man kalt det. Jeg har faktisk sett det før. Dessverre.

Ikke du også, tenker jeg bare og himler med øynene uten at du ser det. Ikke har vi snakket om hasj, ikke har vi snakket om snikmordere, ikke har vi nevnt tempelriddere, men allikevel klarer du å snike inn en slik replikk, og attpåtil forventer du nå at du skal få bruke tiden min på å forklare meg grunnen til at du nevner det. Jeg vet nemlig hva det innebærer for deg, for du uttaler det med h, og ekstra vekt på hasj. Jeg vet øyeblikkelig at du har lest en av de mange bøkene om tempelriddere og den hellige gral som har kommet ut de siste årene, jeg vet at i likhet med forfatterne synes du at detaljer om hashshashinerne representerer en form for fascinerende kunnskap som du liker å legge ut om når du gjerne vil fremme din posisjon. Jeg har også lest disse bøkene, og ja, jeg vet, jeg har sett det nevnt i hver eneste en av dem, og kan fremdeles ikke skjønne hvorfor forfatterne alltid må bruke plass på å fortelle om sammenhengen mellom hasj, assasinere og det engelske ordet for snikmorder. Uansett hva det er - det må være fryktelig smittsomt.

Så du er en av dem, tenker jeg. En av dem som ved anledning sikkert liker å fortelle og frydes over opplysningen om inutitenes hundretalls av ord for snø. En av dem som vil reagere når jeg sier at dette er en myte, at det fins bare to ord for snø, og at det undrer meg at du som er norsk synes det er fascinerende med mange ord for snø. Kanskje er du en av de som tenker over det etterpå, men sannsynligvis vil du bare fortsette å bruke det som en replikk for å feste din posisjon i en annen ølvennlig sammenheng, eller hasjvennlig for den del. Ja, kanskje til og med snøvennlig.

Men jeg vet. Jeg samler også på unyttig kunnskap. Jeg vet at på et språk i Indonesia heter ryggsekk ransel, og motorbåt motorbat. Men jeg vet også at dette ikke er noe mer merkelig enn at anorakk på norsk heter anorakk og layout heter layout. Jeg vet til og med at ordet bag er et lånord fra engelsk, men også at det lenge før det ble lånt inn fra engelsk, ble lånt fra norrønt til engelsk, i likhet med nesten 2,5% av det engelske ordforrådet. Jeg vet dessuten at det finnes en øy med ekstra høye fødselsrater på tvekjønnede, mennesker som skifter kjønn når de kommer i puberteten, og at dette samfunnet har et tredelt kjønnsbegrep. Jeg vet at fostre er hårete vesner, og at håret kalles lanugo. Jeg liker det ordet, men bruker det sjelden.

Jeg vet om assasinerne, men jeg foretrekker å kalle dem nettopp det, for hva er vel poenget med å bruke et engelsk ord når det er så tydelig at man bare gjør det for å fremheve at man vet at det er en sammenheng mellom hasj og et ord for snikmorder? Det var tross alt mer med assasinernes eksistens enn å skape ord.

Så du vil fremstå. Jeg tror ikke jeg kan gå med på det. Kunstpausen din viser at du brenner for å vise meg noe. Jeg kan ikke tillate noe sånt. Mens du smågliser, avventer og utforsker, tar jeg en stor slurk av ølen, ser ned stille mens jeg jobber med å tørke vekk mitt eget avslørende glis. Så løfter jeg hodet og spør:

- Vet du forresten hvor mange ord for hasj assasinerne hadde?

mens vi venter

Slik det ser ut nå, har jeg kutta kontakten med alle. Ikke på noe sutrete eller abnormal einstøingaktig måte, men diskré og rolig, slik at folk tar seg nær av det på grensen til en innbildt selvinnsikt, og tier om det. Det er ofte det enkleste.

Det er en uke siden jeg fikk den siste smsen til nå, og det hadde da kommet til et punkt hvor det var enkelt å la være å svare. I starten var det litt verre, jeg følte et visst samvittighetsgnag, men det gikk snart over i en mer aggressiv fase, hvor jeg besvarte noen meldinger og kontaktforsøk med småstikkende, men allikevel diffuse, spydigheter. Men jeg fant fort ut at det enkleste var å bare være stille.

Hvorfor? Jeg aner ikke hvorfor, og holder meg nå til at det er nettopp derfor. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke orker kontakt mer, og etter å ha rasjonalisert i ukesvis rundt dette hvorfor, som jo i bunn og grunn ikke er mitt anliggende men andres, kom jeg frem til at rasjonaliseringene bare er analyser og ord som ikke er verdt å bruke tid på. Det enkle svaret er rett og slett: Jeg føler bare ikke for det. Men prøv å si det til dem, og da har du det gående i det endeløse vide og breie, og det er nettopp det jeg ikke ønsker - det vide og det breie. Jeg heller mer og mer mot å se på språket vårt som fullstendig ødelagt av det vide og det breie. Det som mangler er selvfølgelig det dype, tenker jeg - men sannsynligvis er det bare en av de siste, sterke rasjonaliseringene som henger igjen, og den gir nok etter ganske snart.

Slik det ser ut nå, skal jeg forholde meg til språket og ting rundt meg som et punkt. Verken det jeg gjør eller sier skal skli ut i det vide eller det breie, det dype eller spørre seg hvorfor.

Per i dag begynner jeg hver dag med en stor kopp sterk, steamet kaffe som jeg rører rundt og rundt i til det blir en fin liten virvel som beveger seg rundt og nedover til ett punkt, som en skypumpe. Jeg mener at dette er et symbol på en utgang, et tilfluktsrom, men vet at det er analysen og ordene som prøver seg igjen. og hver gang jeg tenker slike dype, vide eller breie tanker, må jeg drikke den sterke kaffen på styrten. Det er nødvendig. Før eller siden vil trangen til å tenke symboler, analyse eller rasjonalisere forsvinne. Fjern det vide og det breie - og det dype er ikke lenger dypt, men ett punkt, og en glemsel om at det ikke noen gang har vært noe bredt, vidt eller dypt.

Nå venter jeg bare.

Å gi av seg selv (3)

Vi var alle glade for at Edle hadde kjøpt seg nye blomsterkasser på vei fra jobb i går.

Konrad har sine kjepphester, vi er sjelden enige. Men at han forlot lunsjrommet, satte oss litt ut. Han hadde ikke engang drukket teen sin. Konrad drikker alltid teen sin. Nå stod koppen igjen på bordet, og det var ringer i overflaten etter den barduse oppreisningen.

Så denne tausheten.

Det var hyggelig å høre at Edle hadde funnet så fine, billige blomsterkasser på vei fra jobben i går.

Å gi av seg selv (2)

I dag da jeg kom gående til jobben, så jeg en død fugl på plassen utenfor fakultetet. Den var ganske flat, det var tydelig at flere sykler hadde kjørt over den, men øynene stakk fremdeles litt ut over resten av kroppen. Da jeg først fikk øye på den, var jeg litt i tvil om det egentlig var en fugl, eller om det bare var noe vått, skittent plastsøppel. Men den ene vingen skinte blålig, og de små fjærene helt ytterst på vingetuppen hadde spredd seg lett. Kanskje en undulat, tenkte jeg. Det passet med størrelsen, men det var umulig å vite, for det hadde regnet mye den dagen, og det meste var sølete.

Jeg stoppet ikke opp, bare kastet et kjapt blikk ned på den mens jeg gikk videre. Det er mulig jeg vridde hodet litt ekstra etter at jeg hadde passert, for å forsikre meg om at det faktisk var en fugl. Men jeg stoppet ikke.

Da dagen var over, gikk jeg forbi igjen. Skrotten borte, men den ene vingen lå litt lenger bort. Den hadde sikkert gått helt i oppløsning i løpet av dagen, det hadde vært en lang dag, mange forbipasserende, mye regn. Eller kanskje en katt hadde funnet den? De har god luktesans, og det er mye næring i en liten fugl.

Den kommer sikkert noen til nytte, uansett.

Å gi av seg selv (1)

Jeg vil begynne å gi av meg selv, tenkte jeg. Det er på tide nå. Ikke bare gå rundt og være gåtefull, eller sitte inne i stolen min og stenge andre ute fra huset.

Huset mitt er litt gåtefullt, sies det visst. Litt sånn der at folk lurer på om det EGENTLIG er et hus. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg vet jo at mange folk har bestemte oppfatninger av hvordan hus skal være, se ut, ja, slik er det visst. Det handler vel ikke om fasader, egentlig, men mer om man har gardinene trukket fra eller ikke. Det handler om åpenhet, visstnok.

Selv har jeg persiennene trukket ned store deler av døgnet. Lyset utenfra er for skarpt, klarer ikke å tenke med det inn gjennom vinduene. Så da trekker jeg dem ned og slår på taklyset heller. Om kveldene da trekker jeg dem kanskje opp. Jeg synes det er bedre å ha naturlig mørke inn gjennom vinduene, enn naturlig lys. Det får bli min egen sak, mener nå jeg.


Dette med persiennene er til plage for noen, tror jeg. Det gjør at huset mitt ser litt lukket ut, at den som bor der har noe å skjule. Huset ser kanskje ut som det har solbriller - og folk flest er litt redde for at andre stirrer på dem gjennom mørke glass. Jeg gjør ikke det, da, jeg har ingen interesse av å leke vinduspoliti, jeg synes bare det er selvopptatt av dem å tro at alle andre er opptatt av hva de driver med, og skjønner ikke hvorfor noen skal være så opptatt av hva jeg driver med.

Men en dag bestemte jeg meg for å åpne opp, gi mer av meg selv. Jeg dro opp persiennene på dagtid. Det var helt greit, selv om lyset var en smule skarpt. Det vendte jeg meg for så vidt til, joda. Jeg ryddet også. Ryddet skikkelig, slik jeg aldri har gjort før. Det tar tid, det. Røsket alt ned i esker, for jeg tenkte, ROT, det vil ikke folk mene er en del av en selv. Det er bare noe som kommer i veien, noe man ikke vil vite av. Man skal være litt perfekt for å gi av seg selv. Litt sånn, nå prater vil litt om hva vi liker og ikke liker, og hva vi føler når huset er fint og ryddet.

Men det var tungt å ta rotet. Fjerne papirer og tanker fra gulvene, måke vekk bok-stablene på toppen av hyllene. Konsentrere alt av ord og språk og uttrykk sånn cirka midt i sjiktet. Støvfritt, og sirlig laina opp. Jeg følte selvfølgelig at det skulle bli umulig å gi av meg selv etter dette, at det ikke var noe igjen, men visste jo at det ikke var sånn det fungerte, dette gi av seg selv-konseptet.

Det første som skjer når jeg har børstet smuler og til og med tørket støv av kjøleskapet, er at det ringer på døra. DING DONG. Å, så beleilig, tenker jeg. Nå kan jeg endelig gi av meg selv. Jeg tok av meg forkleet, og gjemte det i kjøkkenskapet, sprang til døra for å åpne.

Hei, vi er fra Jehovas vitner, og vi lurte på om du var interessert i å høre på det glade budskap. Hm. Vanligvis er jeg veldig stygg i munnen mot Jehovas vitner, de er vel kanskje av de få jeg ikke er uklar og kryptisk overfor, men jeg slapp dem inn, smilende, og geleidet dem inn i stuen. Jeg slengte ut noen unnskyldende bemerkninger om at det var litt rotete, det fikk de bare beklage, men litt støv har vi vel alle godt av. Jeg ventet på at de skulle si at det jo slettes ikke var rotete, men det sa det aldri, de bare satte i gang med sin lille tale. Jeg gidder ikke gjengi den, jeg lot til og med være å diskutere med dem, bare tok i mot det de ønsket å gi. Det kan sies mye om Jehovas, men å gi av seg selv, det kan de! Problemet er bare at de ikke har så mange som vi ta i mot. Det er litt dumt, siden de føler at de har så mye viktig å gi verden.

Når de gikk følte jeg meg ikke ærlig klokere. Det var ikke særlig givende, og mens jeg strevde for å holde oppmerksomheten på det de sa, måtte jeg fortrenge mange gode tankerekker som kunne ha vært fruktbare. Men slik er det i verden. Vi går i ring. Det er alltid tilbake til det samme.

Jeg vet ikke om jeg vil la persiennene stå åpne i morra. Jeg klarer ikke tenke med det skarpe lyset.

min tid

Om du våkner opp med et smilende ansikt over deg, irriterende lysstriper som kommer inn i en sprekk mellom gardinene, og lyden av en oppvaskmaskin som durer noe inni helvete, og som irriterer deg sinnsykt, fordi du hater alt som durer og rumler og liksom gjør livet enklere ... Reiser du deg da opp og starter dagen umiddelbart for at den skal gå fortere over? Eller lukker du øynene og lar deg omfavne av smilets dypere dimensjoner, varme av solstrålene, skaper din egen summing i ørene, som overdøver støyen av forenkling?

Jeg tror, når tiden er inne, da skal jeg sørge for å være forberedt. Jeg skal ta meg tid til å tenke over hva dagen bringer, skal bringe. Glemme alle bilder av en kalender som tvinger hver dag inn i en ramme, fører natten som en tynn strek, tiden som aldri planlegges. Jeg vil huske dagene som utstrakte, flytende; ikke som punkter i en tilværelse som nullstilles hvert øyeblikk.

Da blir det lettere favne smilet, det blir lettere å lukke øynene mot lyset, og kanskje jeg trekker ut pluggen så støyen forsvinner.

Lar det bruse av livets natulige forenkling av faktorer.

Verdens ende

Når solen har gått ned, blir alt mørke ett.
Alle minner fra dagen viskes rolig ut til jeg ikke lenger aner grensen mellom klippen jeg sitter på og havet under meg, himmelen over meg.

For horisonten forsvant med dagen, med alle overflødige ord. Nå fins bare lyset fra skipene som fortsetter sin ferd, oppover, til himmelen. Stjernene som lander i havet, seiler mot land.

Jeg legger bort alt fortalt. Henfaller til mørkets
langsomme utveksling av lys mellom hav og himmel.
Det eneste bevegelige stjernebilde.

Her er verdens ende.
Til dagen igjen vekker minnene til liv og kun ordene husker og bevarer. Til dagen igjen tegner opp grensen mellom meg
og verden utenfor.

Meg og verden utenfor.

tidlig sol

tidlig sol
over urørt landskap

snart
skal vi reise oss
fra havet

vike blikket

og knele

på godt og vondt

Vi sitter på hver vår benk. Vi som alltid satte sannheten foran symbolene. Vi som drepte med ord som falt oss for lett. Vi som selv mistet lysten og gleden, fordi ambivalensen i det som ble sagt der ute, var for liten.

På hver vår benk sitter vi. Mater duene med dyrt brød. Smiler til hverandre og og tier. Vi kunne slått av en prat. Latt ordene våre vikle seg inn i hverandre, kjent velbehaget i å vikle seg ut. Men vi er dem som dreper med ord som faller oss for lett. Vi har det i kroppen, og vi trenger det.

Vi kunne gjort enda mer enn å prate. Men det måtte skjedd raskt. For hvert øyeblikk har en berøring i seg, hvert øyeblikk har en frustrasjon, og et sted i mellom dem finnes det som får oss til å føle.

Vi hater det, men vi trenger det.

Den fulle mannen og jorden

Et halvlitersglass som går opp og ned fra bordet
er egentlig et trist syn

Av og til løfter han hodet
på skakke
ser på meg

Den ene hånden rundt glasset

- Det er et kjent faktum at 70 % av jordens overflate er dekket av vann. Hvem vet hvor mye som er fjell, sand, betong og søppel.

Det er også et kjent faktum
at mennesker
på grunn av sin selvsentrering, eksistensielle angst og seksuelle frustrasjon
sørger for at pol-isen blir blandevann i det store havet

Ørkenen vokser
Skogene dør

Hvor mye av jorden består egentlig av jord?

Min venn undrer
hvorfor heter det da

Jorden?

Som et trist syn
går øynene opp
og ned

Ølglasset står ved sin egen skygge

- Det er et kjent faktum at 70% av menneskets overflate består av stein, nervøse rykninger og falske smil.

Under overflaten
er ni tideler av isfjellet klar til å fryse hardere til.

Det er også et kjent faktum
at vi
på grunn av selvsentrering, eksistensiell angst og seksuelle frustrasjon,
sørger for å leve minst mulig.

Ørkenen vokser
Skogene tetnes til
Isfjellet smelter ikke

Tomheten blir

Min venn undrer
er jeg da

et menneske?

De første solstrålene faller på tappekranen.
Han setter seg ned
løfter fingeren mot disken

Vi sitter der
slår av en stille stund
mens skyggen beveger seg langsomt
rundt halvliterne.

ordet

et ord er en tomhet

svøpt i en hinne av form
et vakum rundt en kime
av sannhet

språkets lille Hyperion

intet liv
bare veien
rundt

.